Tekster Øyvind Solheim

Augustino

Augustino værer et eller annet inne i det svarte hullet som går innover og nedover fra der hvor han sitter rett nedenfor kanten innenfor åpningen.
Lyset er meget beskjedent, det har ikke lenger noe tomt skryt eller påtrengende adferd eller behov for noe mer oppmerksomhet for denne dagen.
Det er i ferd med å trekke seg tilbake. Særlig her inne i hullet.
Han ser seg tilbake opp igjennom hullet og ut mot åpningen som såvidt skimtes siden lyset utenfor også har fått nok for i dag.

Han hadde gått ut av låven tidlig om morgenen da han hadde hørt tassingen utenfor og sneket seg usett ut og vekk på morgendisen oppover fjellsida. Han hadde heller ikke sett noe.   

Da disen forsvant hadde han lagt seg til i et vidjekjerr og holdt oppsyn med lia nedover, oppover og til sidene hele dagen. Ingen hadde han sett, men de var der.

Da blåtimen hadde kommet snikende hadde han gått i ly av den oppover og støtt på hullet i fjellsida. En hule eller en tunnel. Den så ut til å gå langt og var bare et par meter i omkrets. Han hadde vurdert at det kunne være en bra plass å gi seg til for natten. Noe han nå lurte på om var så lurt.  

Noe var det. Om det var det samme som hadde tasset utenfor låven var umulig å vite. Han ville ikke ta noen sjanser.

Han kryper litt lengre inn, meget varsomt. Straks ville det bli bekmørkt. Om han gikk ut og la seg til ville han lett kunne bli overrumplet i søvnen og da var det gjort.

( Første side.)